Slik planlegger vi kameraer og utstyr før en konsert med publikum

Planen starter med en skisse, ikke med utstyret

Når vi øver på live-show og scenearrangement, begynner vi alltid med et ark papir. Jeg tegner scenen sett ovenfra, markerer publikumsområdet, innganger, nødutganger og der strømmen kommer inn. Først da legger vi på kameraplasseringene. Det høres enkelt ut, men det er her de fleste feilene fanges opp, lenge før noen har båret en eneste kabel.

Elevene får en tom plantegning og en liste over det vi vil dekke: sangeren, bandet, publikum og en totalbilde fra baksiden av salen. Så må de bestemme hvor hvert kamera står, hva det skal vise og hvem som betjener det. Mange vil sette alt ved scenekanten, men der får du bare nesbilder og ryggen til folk i salen.

Skissen er også kontrakten mellom regi, lys og lyd. Når alle har sett samme tegning, vet kameraføreren hvor hun ikke skal gå, og lysteknikeren vet hvor sikten må holdes fri.

• Tegn scenen ovenfra med mål og faste punkter
• Merk inn utganger, strømuttak og publikumsområde
• Gi hvert kamera ett tydelig oppdrag

Kameraplassering: høyde, avstand og fri sikt

Den viktigste tommelfingerregelen jeg underviser i, er at kameraet skal se artisten fra omtrent øyehøyde eller litt over. Står du for lavt, blir bildet dominert av mikrofonstativ og monitorer. Står du for høyt, ser du bare toppen av hodet. Vi øver på å finne en kompromisshøyde som fungerer gjennom hele settet.

Et kamera på stativ midt i salen gir et godt totalbilde, men det må stå så langt bak at det ikke blokkerer sikten for publikum. Et skulderkamera kan gå fritt i en avgrenset korridor ved siden av scenen. Vi avtaler på forhånd hvor grensen går, slik at ingen tråkker inn i bildet til de andre.

Telelinse er ofte løsningen når du må stå langt unna. Med den kan du ta nærbilder uten å være i veien. Elevene prøver ulike brennvidder og ser selv hvordan bildet endrer seg med avstand.

• Øyehøyde gir mest naturlige portretter
• Totalkamera plasseres bak i salen med telelinse
• Avtal faste korridorer for kameraer i bevegelse

Kabler, strøm og reserveløsninger

Ved live-arrangement er det kablene som feiler først, ikke kameraene. Vi bruker tid på å lære fast kabelføring: lange ruter langs vegger, kryssing av ganger med kabelbro, og tydelig merking i begge ender. Hver kabel får en lapp med nummer som stemmer med planen i kontrollrommet.

Strøm er den andre klassikeren. Vi fordeler utstyret på flere kurser, slik at ett vern som løser ut ikke tar med seg alt. Kontrollrommet og kameraene bør ikke henge på samme strømgruppe som lysrigg og forsterkere, siden de kan lage støy i bildet og i lyden.

Vi lærer også å tenke reserve. Et ekstra kamera på stativ som kan tas i bruk, en reservekabel i hver lengde og et enkelt kommandosystem hvis kommunikasjonen faller ut. Du trenger ikke mye, men du må vite hvor det ligger.

• Merk hver kabel i begge ender
• Fordel strøm på flere kurser
• Ha reservekabel og reservekamera klart

Lys og lyd som setter rammene for bildet

Lysplanen avgjør hva kameraene faktisk kan vise. Scener med sterke farger og raske skift stiller krav til eksponering, og jeg lærer elevene å ta kontakt med lysoperatøren i god tid. Hvis en sang skal spilles i mørkt blått lys, må kameraføreren vite det før, ikke oppdage det i sendingen.

Vi øver på å lese lysnivået i salen og justere blenderen deretter. Blendere, forsterkning og lukker påvirker hverandre, og vi går gjennom hva som skjer med bildet når du endrer hver av dem. Fargetemperaturen må også stemme mellom kameraene, ellers ser klippene ut som de kommer fra ulike konserter.

Lyden fra scenen går som regel til et miksebord, og kameraene trenger en ren feed. Vi snakker om hvordan du kobler deg på uten å forstyrre salens miks, og hvorfor du aldri skal stole på kameraets egen mikrofon.

• Avstem lysskift med kamerafolkene på forhånd
• Sett samme fargetemperatur på alle kameraer
• Ta lyd fra miksebordet, ikke fra kameraet

Test i salen, med publikum i tankene

En generalprøve uten folk i salen forteller deg bare halve sannheten. Når publikum kommer, endrer rommet seg: det blir varmere, lydbildet dempes, og folk reiser seg og skygger for sikten. Vi legger derfor opp øvelser der klassen spiller publikum, og lar kameraførerne bevege seg mellom dem.

Under testen går vi gjennom hele sendeflyten med kommandoer fra regi. Bildemikseren prøver klipp og overganger, og kameraføreren må svare raskt. Vi noterer alt som tar for lang tid, og endrer plasseringen helt til det fungerer smidig.

Etter testen tegner vi planen på nytt med alle rettelser. Den reviderte skissen er den som henger ved kontrollrommet under selve arrangementet. Da vet alle hvor de skal stå, og hva som gjelder hvis noe uventet skjer.

• La klassen fylle salen under prøven
• Kjør full kommandokjede fra regi til kamera
• Tegn planen på nytt etter testen

Små valg som sparer deg for stress under sending

Mye av arbeidet med live-show handler om valg du tar i god tid. Kom tidlig, gå gjennom lokalet med planen i hånden, og sjekk at det du har tegnet faktisk lar seg gjøre. Gulv med skråning, støyende ventilasjon eller en søyle midt i sikten kan sette en strek over hele opplegget.

Jeg oppfordrer elevene til å ha med en enkel verktøykasse: teip i flere farger, kabelstrips, hansker, lommelykt og en liten skrutrekker. Det er sjelden de dyre tingene som redder en sending, men ofte det du glemte å pakke.

Avslutningsvis: skriv ned hva som fungerte og hva som ikke gjorde det, mens det er friskt. Notatene blir grunnlaget for neste arrangement, og over tid bygger du et eget system som passer dine måter å jobbe på.